Sokrates får giftbegeret
Sokrates får giftbegeret. Maleri av Jacques-Louis David, 1787. Foto: Wikimepedia Commons

Sokrates' forsvarstale

I 399 f.Kr. ble den 70 år gamle Sokrates satt under tiltale anklaget for gudløshet og for å ha fordervet ungdommen. Sokrates førte sitt eget forsvar overfor en jury på 501 medlemmer, men tapte saken og ble dømt til døden av et stort flertall. Tekstutdraget nedenfor hentet fra Sokrates forsvarstale, som Platon skrev ned noen år seinere.

Oppgave

  1. Hva forteller talen om Sokrates som person?
  2. Hva er Sokrates' budskap?
  3. Hva slags kilde er dette?

Kilde

Sokrates' forsvarstale

«Men det som jeg alt har sagt, at jeg er blitt lagt for hat av mange, vet dere godt er sant. Og det er dette hat som vil felle meg dersom jeg blir dømt skyldig, ikke mine anklagere, men mengdens hatefulle fordommer. Slike fordommer har før felt mang en hedersmann, og vil nok gjøre det også i framtiden. Det er ingen fare for at jeg blir den siste!

Kanskje vil en nå si: «At du ikke skammer deg, Sokrates, over å drive en virksomhet som må utsette deg for livsfare!» Ham ville jeg kunne svare med rette: Du tar storlig feil, min gode mann, dersom du tror at et menneske som det er noe ved, tar sjansene for liv og død med i beregningen, og ikke utelukkende tenker på om det han gjør, er rett eller ei, om han gjør et godt eller ondt menneskes gjerning. Etter din mening skulle vi altså forakte alle heltene av gudeætt som gav sitt liv ved Troja, og ganske særlig Akilles, som regnet dødsfaren for intet når han hadde valget mellom å dø eller å måtte finne seg i noe uverdig. (...)

Sett nå at dere videre sier: «Sokrates, vi lar oss ikke overbevise av dine anklagere, men frikjenner deg, men på den betingelse at du ikke lenger bruker tiden til slike undersøkelser og til forskning etter visdom. Blir du grepet i dette igjen, skal du dø.» Om dere frikjenner meg på disse vilkår, så vil jeg svare: Kjære atenere, jeg høyakter og holder av dere, men jeg vil adlyde guden mer enn dere, og så lenge jeg lever og har krefter, vil jeg ikke holde opp med å forske etter visdom og formane og opplyse dere, og si som jeg pleier til enhver som jeg tilfeldigvis kommer i samtale med: «Min kjære venn, du som er atener, fra den største by, den mest ansette for åndskultur og makt, skammer du deg ikke over at du strever for å skaffe deg mest mulig gods og gull, og ry og ære, men ikke bryr deg om innsikt og sannhet, eller om å danne din sjel så den blir best mulig?» Og om han protesterer og påstår at han drar omsorg for dette, vil jeg ikke slippe ham, men jeg vil spørre ham ut, prøve ham og krysseksaminere ham. Hvis jeg så finner at han ikke eier sjelens rette kvalitet, men bare tror det selv, da vil jeg bebreide ham at han setter minst pris på det som er mest verdifullt, og vurderer det verdiløse høyere.

Slik vil jeg gå fram overfor både ung og gammel, fremmedfolk og byens borgere, men framfor alt overfor borgerne, siden dere, mine bysbarn, står meg nærmest. For dette er gudenes befaling, vær viss på det! Og jeg tror at aldri er en større lykke blitt dere til del enn dette mitt virke i gudens tjeneste. All min gjerning består jo i å gå omkring og prøve å få dere, unge og eldre, til å innse at det ikke bare gjelder å tenke på kroppens behov, og penger og eiendom, men først og fremst å sørge for sjelen, så den kan bli så god som mulig. For gods og gull skaper ikke sjelens godhet, men med sjelens rette kvalitet følger lykke og alle mulige goder for menneskene, både i privatlivet og i det offentlige.»

Ved avstemningen i folkedomstolen ble Sokrates dømt skyldig med 281 mot 220 stemmer. Ved avstemningen om straffen ble han dømt til døden. Før han ble ført bort, tok han avskjed med sine dommere i en tale som han avsluttet med følgende ord:

«Men også dere, dommere, skal være ved godt mot overfor døden og mene at ett er ganske visst og sikkert: For en bra mann fins det intet vondt verken i liv eller død, og gudene har omsorg for hans sak. Heller ikke min skjebne er kommet tilfeldig, men jeg innser tydelig at det nå er best for meg å dø og slippe bort fra denne verden. – Men nå er det på tide å gå herfra, jeg for å dø, dere for å leve. Hvem av oss som går til det beste, det er skjult for enhver, unntatt for gudene.»