Julius Cæsar
Julius Cæsar kjempet i åtte år i Gallia og invaderte også Britannia. De erobrede områdene ble organisert som tre provinser med Rhinen som grense i øst. Tekstutdraget fra krigene i Gallia og Britannia er hentet fra Plutark: Livsskildringer, bind 3, Aschehoug 1968. Svar på oppgavene med utgangspunkt i teksten nedenfor.
Oppgave
- Hva sier denne kilden om Cæsars forhold til sine soldater?
- Hva sier kilden om forfatterens syn på Cæsar?
Kilde
Plutark: Fra krigene i Gallia og Britannia og borgerkrigene
(...) I Britannia hendte det at noen fortroppsoffiserer var kommet ut i myrlendt terreng som delvis stod under vann, og der falt fiendene over dem. Cæsar selv så på kampen. En soldat styrtet seg midt inn i kampen og var et syn av tapperhet. Han reddet offiserene, mens barbarene flyktet. Selv kom han etter de andre. Det var vanskelig å komme frem, han sank ned i myrhullene, dels svømte han, dels gikk han. Han klarte seg såvidt, men mistet skjoldet. Cæsar og hans følge var imponert og møtte ham med begeistring, men selv kastet han seg ulykkelig og gråtende ned for Cæsar, og bad om unnskyldning fordi han hadde mistet skjoldet. (...)
Cæsar fremkalte og oppelsket selv mot og ærgjerrighet hos sine soldater. For det første sparte han ikke på belønninger og æresbevisninger. Han viste dem at han ikke samlet rikdom som var tatt fra fienden, til sin egen private luksus eller til et behagelig liv etter krigen. Det som var tatt, var i forvaring hos ham og skulle gå til seierspris for tapperhet. Selv hadde han ikke større part i rikdommen enn det han gav de soldatene som hadde gjort seg fortjent til det. For det annet fostret han kampånd ved frivillig å utsette seg for alle farer og (...) ikke gi seg for noen anstrengelser. At han likte farer, undret dem ikke; det passet med hans ærgjerrige karakter. Men det gjorde et dypt inntrykk på dem at han kunne utholde slit som egentlig måtte være altfor hardt for hans konstitusjon; for han var mager, hadde en blek og myk hud, led av hodepine og var tilbøyelig til epileptiske anfall. Det fortelles at det var i Córdoba sykdommen kom over ham for første gang. Imidlertid brukte han ikke sykdommen som påskudd til å skåne seg, men gjorde livet i felten til en kur mot sine svakheter. Ved utrettelige marsjer og enkelt levevis, ved alltid å sove under åpen himmel og ustanselig utsette seg for anstrengelse holdt han sykdommen borte og styrket sin kropp. Han sov for det meste i vogn eller bærestol. Slik ble også hvilen en del av hans aktivitet. Om dagen dro han mot festninger, byer og befestede leirer. Ved siden av ham satt en slave som var vant til å skrive etter diktat på reisen, og bak ham stod en soldat med sverd. Han reiste så fort at første gang han dro fra Roma, var han fremme ved Rhônen i løpet av syv dager.
Ridning falt lett for ham fra barndommen av. Han hadde øvet seg i å legge armene i kors bak på ryggen og i denne stilling la hesten sette full fart. På felttoget i Gallia praktiserte han å diktere brev mens han satt på hesteryggen. (...)
Etter triumfene gav han soldatene store gaver. Folket forsøkte han å vinne ved bespisninger og forestillinger. En gang bespiste han alle ved 22 000 bord, og lot dem se gladiatorkamper og sjøslag til minne om sin datter Julia som var død for lenge siden.
Etter oppvisningene ble det holdt folketelling, og den viste at det var 150 000 borgere mot tidligere 320 000. Denne nedgang skyldtes borgerkrigen. Så stor del av befolkningen hadde den tatt med seg, for ikke å tale om de ulykker som hadde rammet resten av Italia og provinsene. (...)
Imidlertid bøyde man seg for mannens fremgang og lot ham få tøylene. Man så det slik at enmannsstyret gav pusterom etter borgerkrigens ulykker, og valgte ham til diktator på livstid. Alle måtte nå innrømme at det var et enevelde som hersket, for fra før var diktatoren uansvarlig, nå kom det i tillegg at hans stilling var permanent.