Kvinner i tidlig kristendom

De tre første århundrene etter Kristus oppstod det kristne menigheter mange steder i det romerske verdensriket. Jøden Paulus var blant de mest kjente misjonærene for den nye troen, og reisene hans omkring i Romerriket er beskrevet i Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet. Les tekstutdraget fra Cappelens kvinnehistorie og svar på oppgavene.

Oppgave

  1. Hvordan forklarer dette utdraget at kvinnene slutter opp om kristendommen?
  2. Hva slags oppgaver utførte kvinnene innenfor den tidlige kirken?

Kilde

Utdrag fra Cappelens kvinnehistorie

(...) De første kristne hadde en blandet kulturbakgrunn, med jødiske, greske og romerske innslag. Men den verdensoppfatningen og det menneskesynet de hadde, atskilte seg på mange måter drastisk fra omgivelsenes. I det statusbevisste Romerriket måtte bevegelsens sosiale budskap virke revolusjonerende. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for dere er alle én i Jesus Kristus,» slik det står i Paulus' brev til galaterne. Nedbrytingen av ulikhetene mellom mennesker begynte med Jesus, som oppfordret disiplene sine til ikke å kalle andre «fører», «Herre» og «fader», fordi de alle var brødre. Han gikk så langt at han kalte seg selv disiplenes tjener og venn.

Denne oppløsningen av forskjellene mellom kjønnene, samfunnsgruppene og nasjonalitetene kommer til uttrykk i de ritualer og symboler og den språkbruken de kristne tok i bruk for å utvikle en egen, kristen identitet.

«Herrens måltid» er et slikt rituale. Dette var en gjentakelse av Jesu siste måltid med disiplene. Alle de kristne spiste sammen, og uttrykte på den måten likhet, bror- og søsterskap.

Et annet rituale var dåpen. Til sist ved denne seremonien sa den døpte: Abba, det arameiske ordet for «fader». Dette skulle markere at den døpte nå var Guds barn, adoptert av Gud. Det gjorde samtidig alle kristne til brødre og søstre. Den biologiske familien ble erstattet med en ny form for familie.

Familietermene styrket de kristnes identitetsfølelse og indre solidaritet, og bidrog til å bryte ned sosiale barrierer. Nå kalte en rik kvinne en fattig mann for sin bror, og en kristen fra én by følte seg hjemme når han eller hun besøkte en menighet i en annen by. De kristne dannet en subkultur, et nytt sosialt nettverk som etter hvert også ble imperiedekkende. (...)

Evangeliene er også teologisk radikale, her gjøres det ikke forskjell på menn og kvinner. Da Jesus vandret rundt fra by til by, hadde han med seg Maria Magdalena, Johanna, som var gift med husfogden til Herodes, Kusa – Susanna «og mange andre, som tjente dem med det de eide», fortelles det i Lukasevangeliet. Mange mirakler skjedde i forbindelse med kvinner, og det var kvinner som var til stede ved Kristi oppstandelse, et absolutt hovedtema i kristendommen. Kvinnene framstår som forbilledlige i sin tro, særlig i Lukas- og Johannes-evangeliene, og er ofte modigere og mer utholdende enn mennene.

I Det nye testamente, i de såkalte apokryfe skrifter samt i andre kilder, også ikke-kristne, blir mange kvinner både nevnt og framhevet. Kvinnene var uhyre aktive og utadvendte i den kristne bevegelsens første tid, noe som må ha virket temmelig opprørende på mange jødiske, greske og romerske tilskuere. Kvinnene var ofte blant de første til å motta evangeliet når det nådde en ny by. Mange av dem var relativt velstående og tydeligvis uavhengige. Noen benyttet seg også av sine midler til å være beskyttere, patronae, for de kristne, og åpnet sine hjem for dem. I Apostlenes gjerninger hører vi at en av dem var «Lydia, en purpurkremmerske fra byen Tyatira» som Paulus møtte da han var i Filippi. Hun ble omvendt, og hun og hennes oikos [husholdning] ble døpt.

Kvinnene var ikke bare beskyttere og velgjørere, de var også aktører i selve misjonsarbeidet. Og de var ikke bare aktive innenfor kvinnenes egne sirkler, men ledet ofte kristne grupper. Priska og hennes mann Akvila hadde stor betydning i Paulus' kretser, de hadde en menighet i sitt hjem, og i Paulus' brev til romerne kalles de «mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som har våget sitt eget liv for mitt».