Folkevandringene

En romersk offiser, Ammianus Marcellinus, skrev omkring år 390 e.Kr. et omfattende historieverk (Rerum gestarum libri) om de begivenheter som hadde funnet sted i hans tid. Han var mest rystet over hunerne. Det var de som med sitt press mot goterne gjorde at goterne ble satt i bevegelse. Studer teksten og svar på spørsmålene.

Oppgave

  1. Hvilke egenskaper tillegger Marcellinus hunerne?
  2. Hva kan være årsaken til at de tillegges nesten bare negative trekk?

Kilde

Utdrag fra Marcellius’ historieverk Rerum gestarum libri

Sæden til all denne elendighet, opprinnelsen til alle disse forskjellige ulykkene som krigsgudens raseri framkalte idet han fylte alt med ild og flammer, kan etter det vi har erfart finnes i følgende: Hunernes folk, som er lite omtalt i gamle beretninger, bor på den andre siden av Asovhavet opp mot Ishavet. Deres villskap kjenner ingen grenser. For like etter at barna er født, gjør de dype innsnitt i kinnene deres, slik at når skjeggveksten kommer, blir den hindret av de rynkede arrene. Og slik går de helt til de blir gamle uten noen skjønnhet, skjeggløse som gjeldinger. Alle er de tettvokst og sterkt bygd, de har en tykk nakke og et forferdelig, skrekkinngytende utseende, så en kunne tro de var tobeinte dyr, eller ta dem for å være slike grovt tilhogde stolper som en finner på broer. Med all sin ytre heslighet er de imidlertid så hardføre at de verken trenger ild eller tilberedt føde, men lever av ville røtter og halvrått kjøtt av alle slags dyr som de legger mellom sine egne lår og hesteryggen og på den måten får varmet opp litt. Under tak kommer de aldri. De skyr hus like så omhyggelig som en skyr de graver som folk i det alminnelige liv ikke pleier å tråkke på. Ikke engang en hytte dekket med siv kan en finne hos dem. Derimot flakker de ustanselig omkring i skog og fjell og venner seg helt fra de er små til å tåle frost og sult og tørst. (...)

På hodet har de krumme hatter, og de hårete beina beskytter de med geiteskinn. Skoene deres er ikke avpasset etter foten og hindrer dem således i å gå fritt. Derfor er de også lite skikket til å kjempe til fots. Derimot sitter de som naglet fast til hestene sine. Hestene er hardføre, men stygge. En kan se dem sitte på hesteryggen på kvinners vis og gjøre sitt daglige fornødne på den måten. På hesten tilbringer hver eneste mann i dette folk både natt og dag. Her kjøper og selger han; her spiser og drikker han; og bøyd over hestens smale hals faller han i en søvn så dyp at ikke engang de brokete drømmene mangler. Også når de skal rådslå om alvorlige ting fører de sine forhandlinger fra hesteryggen. Noen kongelig makt har de ikke over seg. De nøyer seg med å velge en av sine høvdinger til fører i hui og hast, og så bryter de seg fram gjennom alt som kommer i veien for dem. Innimellom, når de blir utfordret til det, innlater de seg også på ordentlig kamp. Da kommer de farende inn i slaget i flokkevis, hver med sitt fryktelige krigsskrik. Raske og smidige som de er, farer de så med vilje fra hverandre igjen og sprer seg til alle kanter, men snart stormer de atter i uordnede skarer løs på fienden og anretter et stort blodbad. (...)

Under våpenstillstand viser de seg troløse og upålitelige. De skifter mening med ethvert vindpust som åpner en mulighet for dem til noe de ikke har hatt øye for tidligere, og i vanvittig uro lar de øyeblikkets innfall råde, uten noen slags fornuftig gjennomtenkning. Lik fornuftige dyr er de fullstendig uvitende om hva som er moralsk riktig og uriktig. Det de sier, bygger på bedrag og forstillelse, og de føler seg ikke bundet av noen slags aktelse for religion eller tro. De brenner av et grenseløst begjær etter gull. De er så lunefulle og skiftende og tilbøyelige til vrede at de ofte på en og samme dag – uten noen som helst ytre grunn – bryter med sine forbundsfeller for så å forsone seg med dem igjen, også det uten noen innblanding eller mekling utenfra.