Sammendrag kapittel 4:Vikingtid og middelalder i Norge. Bokmål

Vikingtiden (ca. 800–1066) innleder historisk tid i Norden. Perioden er kjennetegnet av at sjøkrigere fra området drog på tokt til fjerne strøk. De både røvet og plyndret, men de drev også fredelig handel, bygde byer, koloniserte store områder og grunnla nye riker. Ferdene ble ledet av høvdinger med overlegne skip, effektive våpen og en krigersk religion. Lensoppløsningen var med på å gi vikingene et overtak.

Ute i Europa var det stor etterspørsel etter nordiske varer, og varebyttet ble stimulert av at Norden var mellomledd i handelen mellom Vest-Europa og Midtøsten. Svenskene drog gjerne østover langs de russiske elvene, mens danskene var i flertall på toktene til Frankerriket og England. Nordmennene seilte helst til øyene i Atlanterhavet.

Fra ca. 900 bygde Harald Hårfagre og hans etterkommere ut kongemakten i Norge i stadig strid med danske konger og norske høvdinger. Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson prøvde å innføre kristendommen. Alle møtte hard motstand, og det var først etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad i 1030 og opphøyd til helgen at hårfagreættens kongedømme ble befestet.

Andre halvdel av 1000-tallet var en fredelig vekstperiode for Norge, men tronfølgeordningen og endrede samfunnsforhold førte til borgerkriger på 1100-tallet. Med kirkens hjelp fikk stormannen Erling Skakke kronet sin sønn Magnus til konge, men han ble drept av Sverre Sigurdsson. Han var fører for opprørsflokken birkebeinerne og tok kongsmakt. Dette førte Sverre i konflikt med kirken, og han ble lyst i bann. Borgerkrigene sluttet i 1217 da Håkon Håkonsson ble valgt til konge.

I middelalderen steg folketallet til ca. 400 000, og nye gårder ble ryddet. Bøndene gikk fra å være selveiere til å bli leilendinger under kongen, kirken og adelen, men de var frie sammenliknet med bøndene på europeiske gods. Samtidig vokste de første varige byene fram.

1200-tallet blir kalt storhetstiden fordi Norges konge rådde over mer land enn før og siden, administrasjonen ble bygd ut og kulturen blomstret.

I 1349 rammet svartedauden Norge. Pesten tok livet av mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen. Det førte til at det ble nok jord, og folk flyttet til de beste gårdene. Dermed ble gårder i utkantstrøk liggende øde. Først på 1500-tallet begynte folketallet å stige igjen.

Den norske staten fikk mindre inntekter som følge av folketapet, og utenrikshandelen ble dominert av de tyske hanseatene. Fra 1380 fikk Norge felles konge med Danmark, noe som varte til 1814. Margrete Valdemarsdotter samlet hele Norden under dansk ledelse i 1397 (Kalmarunionen). Sverige greide å bryte ut, men et svekket Norge ble gradvis underlagt Danmark. I 1536 bestemte det danske riksrådet at Norge skulle være en del av Danmark, og året etter ble reformasjonen innført her i landet.