Sammendrag kapittel 6: Styreformer i Europa. Bokmål

I seinmiddelalderen var de fleste samfunnene i Europa stendersamfunn. Geistlighet, adel og en tredjestand møtte i stenderforsamlinger. I de fleste landene fikk ikke bøndene, flertallet av befolkningen, møte.

 

Italienske bystater som Venezia, Genova og Firenze utviklet kapitalistiske samfunn. Venezia ble styrt som en republikk, og staten erobret et imperium som strakte seg fra Nord-Italia til Kypros.

 

På 1400-tallet kom en sterk interesse for antikkens kultur gjennom humanismen og renessansen. Humanistene vendte oppmerksomheten mot enkeltmenneskenes muligheter og menneskenes liv på jorda. Et nytt verdensbilde med solen i sentrum slo igjennom. Renessansen innebar en gjenfødelse av antikkens idealer og førte til fornyelse av flere kunstarter.

 

På 1500-tallet førte Martin Luther an i kritikken mot pavekirken. Resultatet ble reformasjonen, som førte til at mange fyrster overtok kirkens eiendommer og grunnla statskirker. Reformasjonen utløste en motreformasjon der habsburgerne i Spania stod sentralt. Maktkampen mellom forskjellige stater og religiøse retninger endte i trettiårskrigen (1618–48), der både Sverige og Danmark-Norge blandet seg inn. Fredsslutningen etter krigen la grunnlaget for det vi i dag kaller folkeretten.

 

I England ble det borgerkrig på 1600-tallet, og striden stod om religion og styreform. Den endte med at parlamentarismen slo igjennom – en styreform der konge og regjering ikke kan styre mot viljen til flertallet i en valgt nasjonalforsamling.

 

Andre stater fikk eneveldige styreformer på 1600-tallet. De eneveldige herskerne mente at de var Guds stedfortredere på jorda. Dette gjaldt blant annet i Frankrike, der Ludvig 14. erklærte at han personlig var staten. I likhet med andre eneveldige stater førte også Frankrike mange kriger, og utgiftene til disse krigene og til hofflivet i Versailles førte Frankrike ut i et økonomisk uføre.

 

I 1660 hadde Sverige erobret så mye land fra Danmark-Norge at grensene ble omtrent som i dag. Sverige stod fram som stormakten i Norden, mens kong Fredrik 3. innførte eneveldet i Danmark-Norge gjennom et kupp mot adelen.