Sammendrag Kapittel 17: Brennpunkt Midtøsten. Bokmål

Ved begynnelsen av 1900-tallet var store deler av det arabiske Midtøsten under tyrkisk (osmansk) styre. Under første verdenskrig oppfordret briter og franskmenn araberne til å gjøre opprør. Belønningen skulle være frihet etter krigen. Men på grunn av Suezkanalen og oljeressurser delte Storbritannia og Frankrike Midtøsten mellom seg. De slo ned arabernes motstand med militærmakt. Arabere stiftet derfor Det muslimske brorskap som skulle forsvare islamske verdier mot Vesten.

 

Antisemittismen i Europa førte til at jøder grunnla sionistbevegelsen som krevde et eget hjemland for jøder. Under første verdenskrig lovet britene at jøder skulle få innvandre til Palestina. Men innvandringen møtte motstand fra den arabisk-palestinske befolkningen, og på slutten av 1930-årene bestemte britene seg for å stoppe den.

 

Under andre verdenskrig ble seks millioner jøder myrdet av nazistene i Europa. Etter krigen søkte de overlevende til Palestina der jøder kjempet både mot briter og palestinere for å få sin egen stat. I 1947 delte FN Palestina i en jødisk og en palestinsk del. Både USA og Sovjetunionen støttet delingen. Araberlandene nektet å godkjenne delingen og gikk til angrep på den nye staten Israel i 1948. Krigen endte med israelsk seier og erobring av mer land enn det FN hadde tiltenkt jødene.

 

Israels seier skapte frustrasjon i den arabiske verden. I Egypt ble Nasser leder og utfordret Israel. Dette førte til krig i 1967. Israel seiret igjen og okkuperte hele Palestina og Sinaihalvøya. En ny krig fulgte i 1973 da Egypt under ledelse av Sadat gikk til krig mot Israel. USAs president Jimmy Carter fikk Israel og Egypt til å undertegne en fredsavtale i 1979, men andre araberstater så Egypts fredsavtale med Israel som et forræderi.

 

Islamister fikk framgang i Midtøsten da den vestvennlige sjahen i det sjiamuslimske Iran ble styrtet i 1979. Ayatollah Khomeini erklærte hellig krig mot Israel og USA. Hovedmotstanderen ble likevel diktatoren og sunnimuslimen Saddam Hussein i nabolandet Irak. Irakerne gikk til angrep på Iran i 1980, men klarte ikke å beseire iranerne i en åtte år lang krig. Krigen var så kostbar at Saddam Hussein invaderte det lille nabolandet Kuwait i 1990 for å sikre seg landets oljeinntekter. Dette førte til et internasjonalt motangrep ledet av USA, og irakerne ble drevet ut.

 

I 1993 inngikk den palestinske organisasjonen PLO, under ledelse av Yasir Arafat, den såkalte Oslo-avtalen med Israel. Begge parter anerkjente hverandre. Målet var en palestinsk stat side om side med Israel. Men ekstreme grupper på begge sider motarbeidet avtalen. Israels statsminister Yitzak Rabin ble myrdet, og jødiske bosettere tok stadig mer land fra palestinerne. Palestinere svarte med selvmordsbomber, og forsøk på forsoning mislyktes.

 

I september 2001 kom et terrorangrep på USA fra den islamistiske organisasjonen Al Qaida ledet av Osama bin Laden. Han hadde base i Afghanistan. USA gikk til motangrep og nedkjempet det islamistiske Talibanstyret med FNs godkjenning. To år seinere gikk USA også til angrep på Irak, uten FNs godkjennelse. President George Bush jr. hevdet at Saddam Hussein støttet bin Laden, og at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Ingen av delene viste seg å være riktig.

 

I 2011 kom det et folkelig opprør mot nød og politisk undertrykkelse i store deler av den arabiske verden. I Egypt vant Det muslimske brorskap frie valg, mens det brøt ut borgerkrig i Syria. I Libya ble Muammar Gaddafi styrtet med støtte fra Vesten. Palestina ble observatørstat i FN i 2012, uten at det stoppet utbyggingen av israelske bosettinger på palestinsk jord.